God ettermiddag allesammen!
Min blogg er ikke bare min plass for og fortelle hva jeg føler og hvordan tingene er !
Alle sliter med noe, og alle har sine problemer. og alle trenger og bli hørt !
Det er tid for et nytt gjesteinnlegg fra en som leser min blogg!
Om du passerer denne jenta i Oslo, kommer du aldri til og vite at det er henne. Du kan ikke se historien hennes, men du kan lese den her!
Og skrive en blogg er ikke alltid like lett...for du skal vrenge deg for følelser hver eneste gang før du klikker på "publiser" !
Noen som blogger leser blogger fordi de ikke har annet og gjøre, og noen leser blogger for og ta del i andre sine liv!
En av de som har tatt del i mitt liv er en jente på 20 år fra Oslo.
Hun skriver en blogg som handler om spiseforstyrrelser og livsstil!
Jeg er stolt over og kunne dele deler av hennes historie her <3
------------------------------------------------------------------------
For dere lesere er jeg kanskje helt ukjent, og det er greit. Dette er derfor min sjanse til å nå ut til nye mennesker som kanskje har de samme problemene som meg.. Kanskje dere også bruker bloggen til Magnus som hjelp i hverdagen? Jeg vet hvertfall at den er til stor hjelp i tunge tider, hvor man tviler på seg selv og alt rundt seg. Man føler verden er på kanten av et stup og man aner ikke hvordan man skal komme seg bort.. Jeg leser innleggene til Magnus med en positiv glede på innsiden. Han skriver så fantastisk bra, at man ikke gjøre annet enn å smile etterpå. Det er det som gjør Magnus så sjelden. Han er en ekte solstråle som tar vare på alle rundt seg, for han vet hvor viktig det er!
Selv har jeg slitt med bulimi de siste årene.. Jeg har ikke hatt noen depresjoner eller angst av noe slag, men bare bulimi.. Grunnen til det har jeg vel egentlig aldri visst, men bruker derfor bloggen til å samle tankene mine. Bloggen er mitt sted å uttrykke meg og mine følelser på og det gir meg en følelse av kontroll over sykdommen.. Jeg skriver om livet mitt og viktige hendelser som har skapt meg som person. Både gode og dårlige opplevelser.. Samtidig så tenker jeg at alt det vonde må vel også føre noe godt med seg? Men hvor er det gode jeg har ventet på? Og hva er det gode? Hvem vet..
Jeg har blogget nå en liten stund og har fått ut mange tanker i innleggene mine.. Mye går på ensomheten jeg opplever i hverdagen. I ensomme stunder kommer bulimien krypende.. Det er da jeg er syk. Når jeg er med venner er bulimien helt fraværende.. Er ikke det merkelig? Derfor plager enomheten meg.. Jeg mangler noen ved min side, men jeg vet at en dag vil det plassen bli fylt opp med den rette. Tror ikke du også det?
For snart 2 år siden ble min aller beste venninne påkjørt og drept.. Jeg var på ferie og kom hjem senere den dagen.. Jeg måtte foreldrene mine på toget hvor de fortalte hva som hadde skjedd.. Jeg braste sammen i gråt, bokstavelig talt. Hvorfor hadde dette skjedd? Hvor var hun nå? Altfor mange spørsmål løp gjennom hodet mitt på altfor kort tid. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde mistet min beste venninne som visste absolutt alt om meg og som alltid var der for meg.. Jeg rakk ikke en gang å si adjø, men jeg håper hun vet hvor glad jeg var i hun. Jeg har grått og grått, og gjør det enda..
Mest fordi jeg følte meg tom og ensom etterpå.. Etter dette kom bulimien sterkere enn noensinne.. Jeg hadde hatt symptomer før dette skjedde, men dette utløste hele sykdommen. Jeg var blitt etterlatt i en ukjent verden hvor jeg ikke kunne ringe henne i det jeg fikk panikk for ny jobb eller når jeg hadde gutteproblemer. Dermed ble mye stengt inne, for jeg åpnet meg ikke ordentlig for nye folk. Jeg ville ikke at noen skulle erstatte hennes plass.
Den dag i dag er det ingen som har erstattet henne på hennes plass, men stilt seg ved siden av. De er der for meg når jeg trenger det, selvom de ikke vet om bulimien min.. Men en dag skal jeg klare å fortelle dem det!
For selvom jeg har mange tunge stunder, så har jeg jo egentlig et flott liv med flotte venner.. Jeg klarer bare ikke å se det i tunge stunder. Jeg bruker bulimien for å få en god følelse og få tankene over på noe annet.. Jeg skal ærlig innrømme at jeg elsker å fråtse. Jeg er avhengig av det, rett og slett.. Men jeg er på god vei ut av dette helvete, som både er min beste venn og min verste fiende.
Men en dag skal jeg bli fri!
Er du en som sliter med noe av det samme eller bare er nysgjerrig? Så gå inn på www.hardlife77.blogg.. Og jeg er ikke ute etter mange lesere. Jeg er ute etter å nå ut til folk med min historie om mitt liv. Mest fordi det er så mange som sliter med det samme, men som ikke tør å snakke om det. Derfor kan de snakke med meg, helt anonymt.. Det er bare å ta kontakt, så kanskje vi kan hjelpe hverandre gjennom dette?
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
